Tror ikke det er noen overdrivelse og si at årets Birkebeiner var den hardeset og ikke minst kaldeste gjennom tidene. Eliten var ikke så heldige i år. I fjor husker jeg vi hadde oppholdsvær, det var det ikke i år. Her er min opplevelse fra i år:
Klokken var snart 15:00 og jeg sto på starten med ca 100 andre med min DBS Intruder. Hadde bestemt meg for å kjøre stiv gaffel foran for første gang. Hadde istenden et noe bredere dekk foran, Continental RaceKing 2.2, for å ta unna de verste støtene. Bak hadde jeg 2.0. Sykkelen hadde jeg veid til 8,8 kg på den digitale fiskevekten min før jeg dro hjemmefra. Jeg visste at utstyret var i topp stand, formen trodde jeg var bra. Men dette er et nervepinende ritt der første timen er kritisk.
”Pang!” Starten gikk. Nå er det bare å komme seg fram og kjøre økonomisk opp til Skramstadsætra. Skjer skuffende lite første strekke på asfalten. Sitter og tenker at disse terrengproffene kommer til å få det varmt med regnjakken. Jeg håper på stor fart og liten gruppe på toppen, da blir det hektiske og tenkniske partiet noe lettere for en landeveissyklist. En mann får gå ca 2km før spurten, jeg plasserer meg topp 5 over ”matta” for jeg vet at de neste kilometerne før utforkjøringen til Djuposet kommer til å bli en posisjonskamp. Det blir det også! Lav fart og man kan kjenne spenningen før vi stuper nedover.
Kommer meg helskinnet til bånn og er ca nr 10 inn i terrenget. Plutselig er det bare en foran meg. Hvor ble det av de andre?, tenker jeg, mens jeg løper med gjørme til knærne. Så skjønner jeg det, de har tatt høyre. Når de to veiene møtes ser jeg ca 10 mann foran meg med en liten luke. ”20 sekunder”, roper en mann ved utgangen, mens pulsen min er ti ganger så høy. Kommer jeg ikke opp før Bringbu er løpet over, det vet jeg. Vi er fem mann bak og jobber greit sammen, men plutselig har jeg luke. Bestemmer meg for å kjøre meg opp og kommer akkurat opp når Manengen starter spurten på Brinbu. De fire andre kommer også opp og vi er ca 15 mann i front.
Fra Brinbu til Kvarstad gjelder det å spare krefter, spise, drikke (kun XL1 og ikke sauemøkk) og se hvem av de andre i gruppen som kan bli sterke i dag. Er i grunn lite som skjer også: Saw støter en del ganger. Han er smart, tenker jeg, og tipper han vil komme av gårde før kjøre starter i denne gruppen. Manengen bruker en del unødvendig krefter. Verdensmesteren (Lakata) viser at han er seig og sterk, men ikke særlig rask. Tyskeren (Genze) ser rask ut, men ikke like sterk… Altså; de antatt sterkeste er ikke uslåelige.
Opp fra Kvarstad begynner Lakata kjøre for å hente inn Saw som har fått 1 minutt. Snur meg på toppen og ser at gruppen er mer enn halvvert. Jeg får mitt første tegn på at jeg har en bra dag. Lakata kjører på opp Rosinbakken også. Vi er fire mann mot toppen og jeg ser at Genze sliter, men han kommer seg over. Repsus kommer seg opp igjen på sin 29”. 29” er ikke noe dumt valg, tenker jeg. Samtidig som vinden møter oss, ser vi Greg og jeg begynner å missunne Lakata og Genze deres regnjakker…
Skjønner at vinden er for sterk (eller jeg for svak) til å prøve meg enda. Vet jeg må gjøre noe før Ballettbakken, for jeg har ikke sjans på slutten i det tekniske mot terreng spesialister. Kjenner meg sterk og bestemmer meg for å prøve på Sjøseterveien. Ned fra Storåsen begynner jeg å hakke tenner av kulda, men tenker på alle de gangene jeg sagt til andre: ”I konkurranse klarer man alltid å bite sånt i seg!”
Vi svinger av asfalten etter Sjusjøen og begynner for alvor å ta igjen de som startet før oss. Legger meg som nummer 5 av oss 6. Mye skriking og humping. Utrolig at jeg ikke har punktert enda, tenker jeg. Men jeg kjenner at bremsene begynner å bli dårlig og når vi skal høyre ut på Sjøseterveien, blir jeg nøtt til å svinge venstre. De fem andre får et par hundre meter, men jeg stresser ikke. Har uansett planlagt å støte i den neste ”kneika”. Henter de i bånn å går forbi på direkten. Ingen av de fem andre løfter på rompa. F***, tenker jeg, hadde vært best om jeg fikk med meg en eller to. Jeg passerer 10 km igjen til mål og tenker at det trenger jeg også, skal jeg klare å opparbeide meg det forspange jeg trenger før Ballettbakken. Får max 20 sekunder på det meste, men inn på Birkebeiner stadion er det mindre. Fire mann passerer i første venstre sving på asfalten ned mot ballett bakken, mens jeg leker speedway med et bein hardt i bakken for å hjelpe til med bremsinga. Jaja, nå er det bare å komme seg i dusjen, tenker jeg.
Neste timen var preget av mye selving, pluss at jeg var blå som en smurf. Men det var det verdt…!
