BIRKEN 2010 – som en tur til Nordpolen for en del, men også en seier for de fleste

Tror ikke det er noen overdrivelse og si at årets Birkebeiner var den hardeset og ikke minst kaldeste gjennom tidene. Eliten var ikke så heldige i år. I fjor husker jeg vi hadde oppholdsvær, det var det ikke i år. Her er min opplevelse fra i år:

Klokken var snart 15:00 og jeg sto på starten med ca 100 andre med min DBS Intruder. Hadde bestemt meg for å kjøre stiv gaffel foran for første gang. Hadde istenden et noe bredere dekk foran, Continental RaceKing 2.2, for å ta unna de verste støtene. Bak hadde jeg 2.0. Sykkelen hadde jeg veid til 8,8 kg på den digitale fiskevekten min før jeg dro hjemmefra. Jeg visste at utstyret var i topp stand, formen trodde jeg var bra. Men dette er et nervepinende ritt der første timen er kritisk.

”Pang!” Starten gikk. Nå er det bare å komme seg fram og kjøre økonomisk opp til Skramstadsætra. Skjer skuffende lite første strekke på asfalten. Sitter og tenker at disse terrengproffene kommer til å få det varmt med regnjakken.  Jeg håper på stor fart og liten gruppe på toppen, da blir det hektiske og tenkniske partiet noe lettere for en landeveissyklist. En mann får gå ca 2km før spurten, jeg plasserer meg topp 5 over ”matta” for jeg vet at de neste kilometerne før utforkjøringen til Djuposet kommer til å bli en posisjonskamp. Det blir det også! Lav fart og man kan kjenne spenningen før vi stuper nedover.

Kommer meg helskinnet til bånn og er ca nr 10 inn i terrenget. Plutselig er det bare en foran meg. Hvor ble det av de andre?, tenker jeg, mens jeg løper med gjørme til knærne. Så skjønner jeg det, de har tatt høyre. Når de to veiene møtes ser jeg ca 10 mann foran meg med en liten luke. ”20 sekunder”, roper en mann ved utgangen, mens pulsen min er ti ganger så høy. Kommer jeg ikke opp før Bringbu er løpet over, det vet jeg. Vi er fem mann bak og jobber greit sammen, men plutselig har jeg luke. Bestemmer meg for å kjøre meg opp og kommer akkurat opp når Manengen starter spurten på Brinbu. De fire andre kommer også opp og vi er ca 15 mann i front.

Fra Brinbu til Kvarstad gjelder det å spare krefter, spise, drikke (kun XL1 og ikke sauemøkk) og se hvem av de andre i gruppen som kan bli sterke i dag. Er i grunn lite som skjer også: Saw støter en del ganger. Han er smart, tenker jeg, og tipper han vil komme av gårde før kjøre starter i denne gruppen.  Manengen bruker en del unødvendig krefter. Verdensmesteren (Lakata) viser at han er seig og sterk, men ikke særlig rask. Tyskeren (Genze) ser rask ut, men ikke like sterk… Altså; de antatt sterkeste er ikke uslåelige.

Opp fra Kvarstad begynner Lakata kjøre for å hente inn Saw som har fått 1 minutt. Snur meg på toppen og ser at gruppen er mer enn halvvert. Jeg får mitt første tegn på at jeg har en bra dag. Lakata kjører på opp Rosinbakken også. Vi er fire mann mot toppen og jeg ser at Genze sliter, men han kommer seg over. Repsus kommer seg opp igjen på sin 29”. 29” er ikke noe dumt valg, tenker jeg. Samtidig som vinden møter oss, ser vi Greg og jeg begynner å missunne Lakata og Genze deres regnjakker…

Skjønner at vinden er for sterk (eller jeg for svak) til å prøve meg enda. Vet jeg må gjøre noe før Ballettbakken, for  jeg har ikke sjans på slutten i det tekniske mot terreng spesialister. Kjenner meg sterk og bestemmer meg for å prøve på Sjøseterveien. Ned fra Storåsen begynner jeg å hakke tenner av kulda, men tenker på alle de gangene jeg sagt til andre: ”I konkurranse klarer man alltid å bite sånt i seg!”

Vi svinger av asfalten etter Sjusjøen og begynner for alvor å ta igjen de som startet før oss. Legger meg som nummer 5 av oss 6. Mye skriking og humping. Utrolig at jeg ikke har punktert enda, tenker jeg. Men jeg kjenner at bremsene begynner å bli dårlig og når vi skal høyre ut på Sjøseterveien, blir jeg nøtt til å svinge venstre. De fem andre får et par hundre meter, men jeg stresser ikke. Har uansett planlagt å støte i den neste ”kneika”. Henter de i bånn å går forbi på direkten. Ingen av de fem andre løfter på rompa. F***, tenker jeg, hadde vært best om jeg fikk med meg en eller to. Jeg passerer 10 km igjen til mål og tenker at det trenger jeg også, skal jeg klare å opparbeide meg det forspange jeg trenger før Ballettbakken. Får max 20 sekunder på det meste, men inn på Birkebeiner stadion er det mindre. Fire mann passerer i første venstre sving på asfalten ned mot ballett bakken, mens jeg leker speedway med et bein hardt i bakken for å hjelpe til med bremsinga. Jaja, nå er det bare å komme seg i dusjen, tenker jeg.

Neste timen var preget av mye selving, pluss at jeg var blå som en smurf. Men det var det verdt…!

Høydesamlingen i gang for fullt!

Her kommer en hilsen fra Italia!

I dag har jeg hatt 6 dager med trening her nede, eller skal jeg si her oppe... Tror jeg glemte og si at jeg ikke er alene her nede. Wormsen er med, lett som en fjær og er "hentet inn" for å holde farten i oppover bakkene, hehe. Det vil si; det var i alle fall meningen, men det har blitt til at det er jeg som holder farten nede i bakkene i steden...

I dag hadde vi vår andre tur på terreng sykkelen (variasjon er bra). Som før sist tur hadde vi lagt ruta før vi dro ut og ingen av oss hadde tro på regn som værmeldingen sa, det var nemlig skyfritt da vi dro ut. Vi syklet ca 45min før vi skulle ta fatt på den første av to bakker på dagens tur. Det var en stigning som startet på ca 1300 m.o.h og sluttet litt over 2300 m.o.h. Vi gikk som vanlig på med godt mot og brattere ble det. Bare for å gjøre det litt vanskeliger å sykle opp begynte det å regne (akkurat som spådd). Vi hadde nok problemer med å komme oss opp på det hardpakkede leira som var underlaget og nå ble det såpeglatt... De fleste rundt oss løp under tak og noen snudde fordi det begynte å tordne, men ikke vi, nei... Hadde vi bestemt ruta så hadde vi det! I følge pulsklokka var det de siste 300 høydemeterne vi måtte delvis trille og delvis bære sykkelen opp. Når vi sakte nærmet oss toppen begynte vi å tenke på om det var like ille på andre siden, for da ville vi få en lang tur hjem. Da vi nærmet oss toppen sluttet det å regne og himmelen ble skyfri igjen. På andre siden var det slett ikke like ille som vi hadde fryktet og det var ikke mange gangene vi måtte av sykkelen. Wormsen måtte løpe en del faktisk for han hadde klart å miste bremseklossene foran (ikke spør meg hvordan:p). Dagen motto må bli noe sånt som: Det er en skam og snu, for det går stort sett bra :=)

Vi kom oss trygt ned ca 1000 meter igjen, med en liten is-stopp midt i bakken. (Italienerne er flinke til å legge sånne "cafeer" også i skogen). Vel nede var det bare siste bakken opp til hotellet. Når vi bor oppe på 2239m.o.h kan vi velge mellom to bakker opp; en bakke med 33 serpentinsvinger på ca 10km eller som den vi tok i dag en bakke med 27 serpentinsvinger på ca 12km.
I morgen skal vi ut på den ene kongeturen. Da har vi tenkt oss en tur oppom Toblach som er der Ole Einar Bjørndalen bor.

Hilsen to O2 snappere!

P.S Beklager at jeg ikke legger ut bilder, for de er bra. Men det har seg sånn at fotografen har lagt igjen en kabel hjemme. Jeg vet ikke hva det betyr for jeg har ikke greie på sånt.

Starten på noe nytt!

Nok en gang var det lang tid mellom innleggene mine... Kan legge noe av skylden over på en hektisk periode med eksamen også Ringerike GP for så å ha litt mer eksamen, deretter NM uka. Fra Stavanger dro jeg direkte til Belgia og EM. På mandag dro jeg direkte fra Belgia til Dolomittene.

Vet ikke hvor mye jeg skal si om denne perioden, men kan oppsumere litt... Ringerike GP gikk bra med fjerde og femte etappe uten at resultatet ble all verden. I NM gikk fellesstartene bra, det vil si; jeg kjørte sterkt underveis, men også her uteble resultatet. NM tempoen gikk rett og slett i dass. I EM var det nok mange som trodde jeg skulle gjøre et bra løp og det hadde jeg også tro på selv. Løypa passet bra og jeg hadde fått bekreftet formen i NM fellesstarten etter en dårlig tempo der. Men ei, livet går ikke alltid på skinner. Sånn er det bare, det er bare å ta lærdom av disse situasjonene og dra hjem og trene bedre til neste år ;) EM fellesstarten hadde vi store planer, i følge Steffen Kjærgård var Norge på plass med tidenes sterkeste U23 lag. I kjørte bra i starten og fikk med en i startbruddet (det ble meg). Etter ca 10mil i brudd, over 45 km/t og over Kemelberg (brosteinsbakken der Edvald støtet og la grunnlaget for sin første klassiker-seier i våres) begynte jeg å merke kjøre. Jeg datt tilbake til feltet og spurte the captain (Kristoff) om han hadde det han trengte for så å takke for meg. Alex ble nr 7, han ble litt alene på slutten og var sliten da spurten kom...

Nå ligger jeg i senga på rom 103 på Hotel Savoia på toppen av Passo Pordoi (2239 m.oh). Har planer om å teste ut høydetrening og det finnes ikke et finere sted i verden for det. I dag har det vært knall blå himmel og syklister overalt. Når jeg ser på landskapet som er her, så skjønner jeg ikke hvorfor vi har så mange turister i Norge (så fint er det her). Har enda ikke prøvd sykkelen, for etter denne hektiske perioden er det viktig med litt fri sånn at batteriet lades og at hodet får hvile. Skal se om jeg får skrevet noe mer herfra, med referat fra en sykkeltur eller to :=)

P.S Tror eksamene som jeg nevte i starten er bestått, men jeg har ikke vært hjemme på noen uker og har ikke fått sett vitnemålet mitt enda. Men satser på at det gikk bra ;)

Full klaff :=)

Det var en kjempe helg! Lørdag var vi lagmessig litt på etterskudd, men på søndag var vi med på det meste. Da Wilmann bestemte seg ut på smårundene satt vi klare, spesielt etter makt demonstrasjonen hans på lørdag. Vi var sju mann som tok opp jakten (med tre fra laget vårt, Espen, Rune og meg) på de 11 i front, det var Wilmann som sto for den jobben å kjøre de inn. Ut på siste runden var de 11 i front kjørt inn, da støtet Vegard Bugge og jeg. For min del var det litt overraskende at vi kom avgårde, men vi nølte ikke og fikk raskt en fin luke. I bånn av bakken opp til mål sto beina mine rett ut og jeg hadde ingen sjans mot Bugge i spurten. Dermed fikk vi andre plass på etappen og sammenlagt.

Ellers må jeg skryte av arrangementet og alle de frivillige. Det gikk bra for seg og jeg syntes det var spesielt morsomt med så mange kjent folk rundt løypa. Takker for alle heiarop i løpet av helga og kan trygt si at de var inspirerende!

Full fart!

Nå ruller hjulene for fullt og det går fort mellom hver helg...

Sist jeg skrev var jeg i Nederland for å kjøre ZLM Tour med U23 landslaget, noe som gikk litt bedre for min del, men dessverre hadde vi ikke noe med på slutten for å hjelpe A. Kristoff som ble nr 11.

Deretter ventet Norgescup-åpningen i Grenland. Nå er det Team Glåmdal som gjelder... Rune og Espen ble 1 og 2 i gaterittet akkurat som i fjor, jeg hadde skaffet meg bonussekunder så det gjorde at vi hadde 3 blant topp 10 sammenlagt. Lørdag var en tung dag for alle sammen og vi var ikke helt med på notene underveis og kom inn med hovedfeltet. På søndag kom jeg med i startbruddet som holdt til det var igjen 3 av ti runder. Da var hovedfeltet tynnet ut og vi satt der med to mann, Espen og meg, av 22. Hver runde inneholdt en virkelig bra bakke som gjorde at folk datt av en etter en. Opp siste gangen kom fire mann seg avgårde og de holdt inn med ca 20sek. Bak var det bare 10 mann igjen, der jeg tok spurten. Espen kom inn rett etter feltet. Vi siktet på sammenlagtseieren, men bommet litt.

I dag har tempoen gått på Eidsvollrittet. Vi stilte med kun tre mann, noen var syke og noen manglet tempo sykkel. Geir Lien vant nok en gang, akkurat som i fjor. Jeg ble beste mann som nr 4, seks sek bak. Personlig er jeg godt fornøyd med dagens innsats, formen var bedre enn hva jeg hadde drømt om og spesielt etter forrige helg som kostet mye for min del. Kjørte med junior utveklsing i dag, kanskje det er det som er oppskriften.

I morgen håper vi på samlet spurt og da skal vi sørge for nok en dobbel seier for Team Glåmdal!

En brå vårsesong...

Det ble litt tid imellom disse bloggene alikevel, hehe...

Kom så vidt hjem fra Italia før jeg sto på startstreken i Birken! Noe som utviklet seg til å bli en meget bra "tur". Kroppen svarte bra, selv om spagetti arma sleit i deler av løypa. Kom inn på 3.13, selv om jeg står registrert på 5 timer (tror det dere vil, sant er det i alle fall). Tiden var omtrent 20 min bedre enn hva jeg håpet på, så da må jeg si meg fornøyd.

Så skulle jeg ha en uke trening på Mallorca igjen. Andre dagen der nede var jeg ute og syklet med Ole Martin Almeli & co. Litt før jeg møtte dem fikk jeg en telefon og beskjed om at jeg skulle sykle Tour of Mallorca dagen etter. Selv om fem timer dagen før ikke er noen optimal oppladning, så var jeg gad for at sesongen endelig kunne begynne. Resultatmessig gikk det ikke så veldig bra, men jeg rakk å kjenne på farten og er i gang.

Da jeg kom hjem var det påske og bare veier hjemme! Fikk en pace økt og en langtur med Stian Slemdal og Ingar Stokstad (kan melde at Ingar blir sterkere i år!). Den søndagskvelden var jeg sulten og sliten da Steffen Kjærgaard ringer og spør om jeg kan bestille en flybillett til meg selv til Brussel mandag morgen... En hektisk kveld med pakking og en tidlig morgen etter hadde jeg såvidt våknet før jeg sto i Brussel og skjønte at nå ble det enda flere ritt på meg før norgescup åpningen.

I går (onsdag 15/4) kjørte jeg altså Nation Cup for U23 i Frankrike og masse sideving. Målet var å hjelpe Alexander Kristoff til seier. Det endte med at Alex selv var den som endte i startbruddet og sørget for å bli "King of the Mountain" for dagen og 5 totalt på løpet (sterkt). For min egen del var det et hardt førstemøte med sidevind og holdt så vidt en junior distanse før jeg var blåst av.

Nå sitter jeg i Nederland der vi skal kjøre nytt sidevindsløp til lørdag.

Kommer mer...

En altfor sen oppdatering!

Hellois!

Nå skal jeg skjerpe meg!!! Har ikke skrevet her på et halvt år eller noe sånt og det skal ikke gjenta seg! Blir mye å skrive for hver gang, hehe:p Da jeg skrev den første bloggen var jeg i Italia, det er jeg også nå. Jeg er på samme sted med NTG og alle ”juniorgutta” til Eidsvoll.

Været her nede har vært strålende og vi har fått mange fine turer. Selv om en del av gutta her nede er syke nå og Alex (Randin) sliter med et kne er moralen upåklagelig og de er klare for en sesong med enda bedre resultater, virker det som. Jeg må innrømme at jeg skulle likt og vært junior et år til med den gjengen der! Men det er jeg altså ikke…

Siden jeg skrev sist har det skjedd en del ting: Var med i junior VM som endte med en niende plass på tempoen og en grei plassering i hovedfeltet på fellesstarten. Når jeg kom hjem var det første rittet jeg kjørte Mistberget Maraton som endte med seier i junior klassen (dette er uten tvil det råeste maraton rittet og anbefales på det sterkeste!). Deretter hadde jeg en god treningsperiode for å lade batterier og hue. Høstsesongen gikk vel ikke akkurat slik jeg hadde håpet, men det får jeg heller prøve å ta igjen neste år.

Som sikkert en del har fått med seg så skal jeg kjøre for noe som heter Team Glåmdal. Dette er et såkalt konkurranse – fellesskap og ikke en ny klubb. Eidsvoll vil alltid være min klubb! Så da vet dere det… når det er sagt, så kan jeg si at Team Glåmdal er et kjempe lag og en kjempe gjeng som jeg kommer til å reise rundt med i sommer på ritt. Men jeg kan garantere at jeg kommer til å være på en fellestrening eller to i Eidsvoll til sommeren;)

Vintertreningen har gått veldig bra. Har gått mye på ski og trent en del styrke for å vinne spurtene i de avgjørende bruddene til sommeren (eller trekke opp spurten for Rune og Espen). Har vært med i EM i Vintertriathlon som endte med en sjette og andre plass på stafetten bak Russland. Det er også en kjempe gjeng å reise med. Arne Post er en av dem og han er også en meget god skiløper som går i Trondheim i helgen, regner jeg med… - Forventer seier, Arne!

Dette ble mye for de av dere som leser bloggen min. Fra nå av skal den komme oftere og litt kortere. Drar hjem fra Italia den 18 og den 21 står jeg på startstreken på Birkebeinerrennet, kanskje vi sees der;)